Den første norske hage som vi kjenner til, er nevnt i Halvdan Svartes saga. Her forteller dronning Ragnhild om drømmen hun hadde forut for sønnen Harald Hårfagres fødsel. Hun drømte hun sto i en hage og plukket en torn ut av serken sin. Dette var omkring år 850 (skrevet ned av Snorre omkring 400 år senere). Tornen, som siden vokste opp til et mektig tre med greiner utover hele landet, kan ha vært en kraftig villrose. Sannsynligvis har det vært andre kulturplanter i dronning Ragnhilds urtegård.
Det var først og fremst middelalderens klostervesen som brakte hagedyrkingen til Norge. Munkene dyrket både frukttrær, urter og blomster innenfor klostermurene. Sagaene, lovene og utgravinger forteller oss at det trolig fantes enkle hager allerede i vikingetida for tusen år siden. Etter dette kom munkene og brakte med seg mange nye kulturplanter til landet. Fra klosterhagene ble plantene spredt til annet kirkegods og til storgårdene. Prestegårdene og embetsgårdene hadde hager og mange ble mønsterbruk. Plantene herfra kom litt etter litt ut til allmuen som tok etter embetsstanden. Fra omkring 1350 ble Agder dradd inn i handel og sjøfart, og det ble etter hvert god kontakt med Holland. Nytt plantemateriale ble sikkert importert til landsdelen, og det ble anlagt hager av rike borgere og skippere langs kysten. Landskapsparkene på slutten av 1700-tallet kom som en reaksjon på de tuktede former i fra renessansen og barokken.
Apotekene hadde egne urtehager med både stedegne og eksotiske planter. Norges 4. apotek fra 1651 lå i Kristiansand. På 1800-tallet var det en stor tilgang av nye planter fra fjernere himmelstrøk, og i dag er det ikke vanskelig å få tak i nesten hva som helst av eksotisk plantemateriale. Mange av de gamle hageplantene er fremdeles gjenværende på Agder. Dette er levende kulturminner, og mange har en spennende historie å fortelle. Fra 1500-tallet ble hagen status i overklassen, og velstående nordmenn gjorde sitt beste for å kopiere datidens europeiske mote: rettvinklede, symmetriske hager med skulpturer og vannbasseng. I århundrene fram mot 1900-tallet hadde hagen en annen og større betydning enn i dag. Ikke bare som statusmarkør, men også som arena for aktivitet.
De overlessede og artsrike hagene som hørte til sveitserhuset ble for kompliserte og kostbare å holde. Stilen ble nå enklere og mer naturlig, med en ren og typisk funksjonalistisk utforming med åpne hagerom. Den naturlige vegetasjon ble ofte bevart. Selv om gamle og hardføre stauder ble tatt i bruk igjen, kom det stadig inn nye planter fra andre verdensdeler og mange nye navnesorter ble tilbudt fra planteskolene.
Ukens ord er Hage/garden. Bildene i innlegget er hentet fra besøket mitt i Botanisk hage i Oslo i sommer. Jeg hadde et prosjekt i fjor med oppsetting av drivhus og dyrking av endel grønnsaker, tomater, gulrøtter, sukkererter, jordbær, salat, squash, gressløk, dill... ja når det vokste til så ble det reint for mye av noe, og ikke noe av noe annet. Høststormen gjorde så hele drivhuset mitt kapitulerte, så i vinter var jeg i tenkeboksen. Sette opp igjen restene av drivhuset, eller rett og slett skrinlegge hele prosjektet. Om du ser, så er dette resultatet:
Ja når man sitter på nettet og finner stadig noe som hadde vært flott å ha, ja da blir det en ny sesong med drivhus. Nå venter jeg bare på at snøen skal forsvinne, slik at jeg får startet opp ute. Jeg har tagget disse innleggene med #ukens ord så du kan bruke linken da vil alle innleggene om dette temaet ligge etter hverandre. Det kommer nytt ord hver fredag som du kan linke til en uke.
Både hager, parker og andre grøntanlegg kan være kulturminner som må tas vare på. Rundt 200 grøntanlegg er fredet, og mange er vernet på annen måte. Flere gamle hager og parker har de siste årene blitt restaurert på en måte som ivaretar viktige kulturhistoriske verdier. Det finnes mange typer grøntanlegg: Hager, parker, kirkegårder, uteanlegg ved offentlige bygg, opparbeidede turveistrøk og annet areal som er anlagt for sports-, rekreasjons- eller prydformål.
Grøntanlegg skiller seg fra andre kulturminner ved at vegetasjon er det dominerende elementet. Trær, busker og andre planter vokser og utvikler seg og vil endre inntrykket av en hage eller park over tid. Anleggene slik vi ser dem i dag er påvirket av en rekke faktorer, som plassering, opprinnelig og endret bruk, og skjøtsel opp gjennom årene. Moter og trender har satt sine spor. Men selv om mye kan være endret i parken eller hagen gjennom årtier og århundrer, kan de gamle strukturene leses i anlegget.
Terrengformasjoner, gjenstående trær og annen vegetasjon, stier, dammer, murer, andre strukturer og elementer kan fortelle hvordan hagen en gang var. Under bakken kan det fremdeles finnes mange spor etter tidligere anlegg. Slike historiske spor vil være utgangspunktet ved restaurering og tilbakeføring av anleggene. Restaurering og istandsetting av gamle hager og parker er et tidkrevende arbeid. For å forstå grøntanlegget, dets historie og utvikling, er det nødvendig å lete fram både gamle kart, bilder og skriftlige kilder. Muntlige kilder er også av stor verdi. Undersøkelser av anlegget i seg selv er imidlertid den viktigste historiske kilden til kunnskap om fortiden.
Det er i hovedsak de private eiernes fortjeneste at vi fortsatt har et betydelig antall gamle og til dels svært verneverdige hage- og parkanlegg her til lands. Hager og parker utgjør en spesiell type kulturminner ved at de på den ene siden er menneskeskapte anlegg, på den andre kultivert natur. Som anlegg kan de ha blitt bygd ved store terrengendringer eller ved forsiktig tilpassing til naturlig terreng.
En hage er som regel anlagt sammen med et hus og utformet i forhold til dets formspråk og stil, alt etter eierens økonomi og interesser. Med flere generasjoner eiere kan hagen ha blitt lagt om flere ganger, helt eller delvis, selv om bygningen ikke er endret. Det hender også at huset er borte, mens hagen har overlevd.
I egenskap av natur skiller hager og parker seg markert fra andre kulturminner ved at de gjennomgår en kontinuerlig vekst og utvikling, styrtav naturlovene. Samtidig er det gartnerens vilje som bestemmer sammensetningen og utformingen av vegetasjonen. Begge disse kreftene må til for å skape en hage. Gartneren avgjør om hagen skal likne vill natur ved å la vegetasjonen få utvikle seg tilnærmet fritt, eller om den skal formes ved å holde busker og trær i sjakk med saks og sag. Uteblir gartneren, gror hagen igjen, og naturen gjør sitt beste for å ta den tilbake. Uavhengig av utforming eller tilstand utgjør hager og parker spesielle økosystemer med et rikt biologisk mangfold, og er en viktig del av grønnstrukturen i byer og tettsteder.
For å kunne bedømme verneverdien ved en gammel hage eller park, er det viktig å vite mest mulig om når den ble anlagt og hvilken stilepoke eller tradisjon den hører hjemme i. Her kan vi bare gi en kortfattet oversikt over utviklingen av hagekunst og -kultur i Norge.
Enkle, inngjerdete hager for nytte og pryd har eksistert fra førhistorisk tid. I Nord-Norge kalles de stuehager. Fortsatt er de å finne rundt om i landet, upåvirket av stilretninger. Med røtter i middelalderens korsdelte klosterhager ble en folkelig utgave av den geometrisk inndelte renessansehagen utbredt over hele landet. Den mer storslåtte barokkhagen etter franske forbilder fikk mindre innflytelse i Norge.
Forkjemperne for landskapshagen i England forkastet renessansens og barokkens rette linjer og formklipte vegetasjon. Norsk natur lå godt til rette for denne frie stilen, og små landskapsparker så dagens lys over mesteparten av landet med treklynger og store grasflater, spaserstier, oppdemte bekkeløp, paviljonger og maleriske utsikter. I 1800-tallets hage dominerte også landskapsstilen, men nå i krympet utgave i gårdshager og på små villatomter. Hagene var delt opp av grusstier som slynget seg gjennom buskas og over plener med frittliggende «teppebed» fulle av sommerblomster. Lysthus og kjøkkenhage med frukt og bær hørte også med. Støpejern og kunststein i møbler og utstyr fortrengte naturstein og trevirke.
*
*
